Hun sitter på venterommet på sitt lokale DPS. Hun er deprimert. Ødelagt. Samtidig er hun engstelig og nervøs i forkant av timen sin – det eneste hun vil er å forsvinne. Det sitter folk rundt henne, som hun håper at ikke ser henne, helt sikkert på samme måte som de ikke vil at hun skal se dem på.

Hun har ikke vært her før, så hun brukte lang tid på å manne seg opp før hun henvendte seg i hovedresepsjonen ved inngangen da hun kom, for å høre om hun var på riktig sted. Som svar får hun at, “Men du skal jo ikke hit! Har du ikke lest innkallingsbrevet ordentlig? Det står jo der!” Men det gjør det ikke. Under stedskategorien står det helt enkelt navn på avdeling, Hovedinngangen i 1. etasje og adressen til bygget. Det står ikke at resepsjonen til poliklinikken er et annet sted. Heller ikke at det er flere enn én resepsjon og at den ligger i en annen etasje.

Allikevel ber hun om unnskyldning og spør hvor hun skal gå.

I resepsjonen der man skal melde sin ankomst, satt det noen som tilsynelatende ikke brød seg om andre så på dem eller ikke. De var vant til å bli sett på som dyr i bur. Vant til å få stygge blikk og slengbemerkninger sendt i sin retning. Disse folka så ut til å være i forsvarsposisjon allerede – en blanding av livredd og aggressiv, konstant på vakt etter fare. Hva man nå legger i ordet fare. Det er instinktet som tar over når det er alt vi har til å hjelpe oss.

Allerede på venterommet er hierarkiet blitt tydeliggjort, for alle parter; de som jobber på avdelingen er mer verdt enn pasientene som gjør at de har en jobb å gå til.

Hun skynder seg ut av rommet og bort til riktig venterom.

Denne situasjonen, som er langt fra ualminnelig, får meg til å tenke på noe karakteren til Peter Dinklage, Trumpkin, sier i en av de nye Disney-adaptasjonene av Historien om Narnia: “Hvis man blir behandlet som et dumt dyr lenge nok, så er det sånn man blir.”

Selv om sitatet over er en liten omskrivningsfrihet manusforfatteren på filmen har tatt seg ved å slå sammen to sitater fra to forskjellige karakterer (Lucy og Trumpkin), er essensen den samme. Blir man kritisert og mishandla lenge nok, så gir man til slutt opp og etter for et onde det er mindre vanskelig å kontrollere. For de aller fleste kan dette ondet være ulike former for selvskading, og under den paraplyen plasserer jeg i dag selvmedisinering med ulike former for rusmidler, selvmordsforsøk, kutting og det å sette seg selv i potensielt farlige situasjoner uten å tenke på konsekvensene. Flertallet reagerer med å straffe seg selv, mens vi har et fåtall som er ute etter å hevne seg og forvolde skade utover seg selv. Begge gruppene kan tolkes som farlige, men på vidt forskjellige måter. Og når noen som har blitt avhengig av rus for å leve med traumer og andre psykiske lidelser blir fratatt muligheten til å selvmedisinere, da er det enten Dr. Jekyll eller Mr. Hyde som kommer fram.

Filosofen Friedrich Nietzsche har et utsagn fra Beyond Good and Evil (Originaltittel: Jenseits von Gut und Böse), som, i min personlige tolkning av den noe omstridte engelske oversettelsen, går ut på at den som kjemper mot (indre) demoner, må passe på at man ikke selv blir en av disse demonene (les: tar til seg onde kvaliteter) i prosessen. I overført betydning kan vi tolke det som at, når man kjemper mot demoner konstant og over lang tid, så kommer man til slutt til et punkt hvor man ikke orker å stritte imot mer, eller man glemmer hvorfor man var så imot det til å begynne med. Dette er ikke helt ulikt det C.S. Lewis skrev i Prince Caspian i 1951, 65 år etter.

Det er vanskelig å si om Lewis var inspirert av den tyske filosofen eller ei, men med tanke på at Lewis var kristen da han skrev bøkene (til tross for at han var ateist fra han var 15 til 31) og Nietzsche var kjent for proklamasjonen ‘Gud er død‘, så skal jeg være forsiktig med å mene noe om det.

De norske oversettelsene av Nietzsche er helt krise, så dem viser jeg ikke til her, men vi kan være enige om at det nok helt sikkert sies best på originalspråket:

“Wer mit Ungeheuern kämpft, mag zusehn, dass er nicht dabei zum Ungeheuer wird.” (Nietzsche, 1886)

En liten, men nødvendig, digresjon for å illustrere litt av poenget under.

Det gruppene fra innledningen har til felles er at de begge har blitt klassifisert som en stor nok fare for seg selv eller andre at det må gjøres noe med. En så stor fare er de alle, at resepsjonen på avdelingen er avdelt fra rommet med en ekstra dør, et tjukt lag med glass som resepsjonisten må åpne fysisk for å snakke med pasientene, samt persienner de kan trekke fra, sånn at pasientene ikke kan se inn på dem som sitter på kontordelen bak resepsjonen.

En annen ting pasientene kanskje også har til felles er at de ikke vil være der. Hadde de ikke vært så desperate etter å komme seg ut av situasjonen de er i, så hadde nok mange snudd i døra.

Uansett.

Hun skynder seg som nevnt motløst tilbake gjennom rommet og går til neste venterom, hvor hun sitter i sikkert nærmere 20 minutter, mens andre rundt henne blir hentet av sine respektive behandlere og tatt med bak en lukket dør med kodelås. Alle blir ropt opp med fornavn eller etternavn og hun vrir seg i stolen og prøver å distrahere seg ved å lære seg noen spanske gloser med DuoLingo-appen.

Plutselig kommer det voldsomt rabalder fra et annet rom. Noe går i gulvet og hun hører roping. Så går alarmen. Med ett kommer det ikke flere behandlere ut for å hente noen, og de blir sittende i uvisshet mens alarmen fortsetter å ule. Ingen kommer å sier ifra om hva det er som skjer eller hvor de skal gå.

Etter en stund stopper ulingen. Bråket har også gitt seg. Når hun omsider blir hentet av en behandler, får hun vite at det var en av pasientene på det andre venterommet som hadde utagert.

Så lite er jeg verdt, tenker hun, at det ikke har noe å si hva som skjer med meg. Kankje tenker hun på det hun leste om Nietzsche for en mannsalder siden.

Det jeg ønsker å få fram her, er at det kan virke mot sin hensikt å dumpe alle psykiatripasientene sammen. Det skilles ikke engang på type rusmisbruk – rus er rus i Norge. For å sette det litt på spissen, så blir kokainsnortere, hasjrøykende ungdom og steroidavhengige plassert side om side med tunge heroinmisbrukere. Det er ikke positivt for noen. Det de har til felles er at de trenger hjelp. Det er ikke hensiktsmessig å få folk til å føle på mer utenforskap enn de allerede gjør. Det er heller ikke spesielt heldig å plassere psykiatripasienter uten rusproblematikk sammen med den andre gruppen.

Denne behandlingen av syke er ikke i tråd med å nå FNs tredje bærekraftsmål, om å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle.

Jeg kan forstå at mange med rusproblematikk har psykiske lidelser, men langt fra alle med psykiske lidelser har rusproblemer. På samme vis er mange i begge leirene belemret med høy intelligens – det kan man jo spekulere i at er grunnen til både egenmedisineringen og visse psykiske helsesymptomer – men på distrikspsykiatrisk sykehus blir man ofte behandlet som om man ikke er spesielt reflektert. Da hadde man vel ikke havnet i en situasjon hvor man behøver hjelp?

Det er vanskelig å forstå hvorfor systemet på død og liv skal plassere alle i samme bås. Og jeg forstår at mangel på midler kan være del av forklaringen. Men det finnes mange måter å løse problemet på. Man kan jo for eksempel slutte å gi statsstøtte til kirken, som ikke har vært del av staten Norge siden 2017.

På Regjeringens nettsider leser vi i en artikkel fra 7. oktober i fjor, at det i “statsbudsjettet for 2025 foreslås et rammetilskudd til kirken på 2,66 milliarder kroner” (Regjeringen, 2024). I samme budsjett ble det satt av 400 millioner til en opptrappingsplan for psykisk helse, noe som ble omtalt som en “historisk satsing på vår felles helsetjeneste“.

Jeg nevner for øvrig at Gravplassetaten er underlagt kommunen og at de kommunalt ansatte som jobber på gravplassene får lønnen sin derfra – ikke fra kirken gravplassen tilhører.

I følge Kirkens egne hjemmesider, så viste tall fra Statistisk Sentralbyrå at 61,7 prosent av Norges befolkning var medlem i den norske kirke (Den norske kirke, u.å.). Da er det vel på sin plass å minne om at 100 prosent av befolkningen kan bli psykisk syke, helt uavhengig av livssyn. Burde ikke det rettferdiggjøre en liten revurdering (les: revidering)?

Hvorfor skal man bruke milliarder på å restaurere gamle bygg og miljøskadelige gravplasser (dette kan du lese mer om på gravskog.no), når vi ikke har nok sykehusplasser eller bredt nok langtids helsetilbud til at folk kan få behandlingen de trenger for å bli ordentlig friske igjen?

Kirken er bare ett eksempel, selvfølgelig, men et viktig et. Kutt eller omrokkeringer i statsbudsjettet blir kanskje ikke så populært i visse kretser til å begynne med, men hele samfunnet kommer til å se god avkastning på en økonomisk investering og opprustning av psykisk helsevern på sikt.

Hvis politikerne er interessert i å satse på bedre psykisk helsevern, så må de begynne å se på pasientene som annet enn statistikk. Vi er alle mennesker med samme rett til et verdig liv. Dette endrer seg ikke når vi blir syke, hverken fysisk eller psykisk. Jeg har ikke noe behov for å nevne partiene jeg vet ikke har interesse av å vedkjenne seg at psykisk uhelse eksisterer, så jeg henvender meg heller til dem som har satt helse og omsorg på agendaen i forkant av høstens Stortingsvalg:

Tre av dem som er klare på hvordan og hvorfor de ønsker å oppnå sine mål for bedring av psykisk helsevern er Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti. Lenke til de respektive partiprogrammene ligger i forkortelsene under.

Hvordan skal vi løse dette, AP, MDG, SV?

En omveltning er på høy tid. Det er oss velgere som kan bidra til at vi får det bedre, så pass på at du har både hjernen og hjertet med deg når du avlegger din stemme ved valgurna i høst. Vi er så heldige å ha rett til å stemme i dette landet, så den retten må vi bruke med vett og andektighet.

Del gjerne dette innlegget med noen du synes burde lese det.