Nietzsche, Narnia og behov for reform i psykisk helsevern

Hun sitter på venterommet på sitt lokale DPS. Hun er deprimert. Ødelagt. Samtidig er hun engstelig og nervøs i forkant av timen sin – det eneste hun vil er å forsvinne. Det sitter folk rundt henne, som hun håper at ikke ser henne, helt sikkert på samme måte som de ikke vil at hun skal se dem på.

Hun har ikke vært her før, så hun brukte lang tid på å manne seg opp før hun henvendte seg i hovedresepsjonen ved inngangen da hun kom, for å høre om hun var på riktig sted. Som svar får hun at, “Men du skal jo ikke hit! Har du ikke lest innkallingsbrevet ordentlig? Det står jo der!” Men det gjør det ikke. Under stedskategorien står det helt enkelt navn på avdeling, Hovedinngangen i 1. etasje og adressen til bygget. Det står ikke at resepsjonen til poliklinikken er et annet sted. Heller ikke at det er flere enn én resepsjon og at den ligger i en annen etasje.

Allikevel ber hun om unnskyldning og spør hvor hun skal gå.

I resepsjonen der man skal melde sin ankomst, satt det noen som tilsynelatende ikke brød seg om andre så på dem eller ikke. De var vant til å bli sett på som dyr i bur. Vant til å få stygge blikk og slengbemerkninger sendt i sin retning. Disse folka så ut til å være i forsvarsposisjon allerede – en blanding av livredd og aggressiv, konstant på vakt etter fare. Hva man nå legger i ordet fare. Det er instinktet som tar over når det er alt vi har til å hjelpe oss.

Allerede på venterommet er hierarkiet blitt tydeliggjort, for alle parter; de som jobber på avdelingen er mer verdt enn pasientene som gjør at de har en jobb å gå til.

Hun skynder seg ut av rommet og bort til riktig venterom.

Denne situasjonen, som er langt fra ualminnelig, får meg til å tenke på noe karakteren til Peter Dinklage, Trumpkin, sier i en av de nye Disney-adaptasjonene av Historien om Narnia: “Hvis man blir behandlet som et dumt dyr lenge nok, så er det sånn man blir.”

Selv om sitatet over er en liten omskrivningsfrihet manusforfatteren på filmen har tatt seg ved å slå sammen to sitater fra to forskjellige karakterer (Lucy og Trumpkin), er essensen den samme. Blir man kritisert og mishandla lenge nok, så gir man til slutt opp og etter for et onde det er mindre vanskelig å kontrollere. For de aller fleste kan dette ondet være ulike former for selvskading, og under den paraplyen plasserer jeg i dag selvmedisinering med ulike former for rusmidler, selvmordsforsøk, kutting og det å sette seg selv i potensielt farlige situasjoner uten å tenke på konsekvensene. Flertallet reagerer med å straffe seg selv, mens vi har et fåtall som er ute etter å hevne seg og forvolde skade utover seg selv. Begge gruppene kan tolkes som farlige, men på vidt forskjellige måter. Og når noen som har blitt avhengig av rus for å leve med traumer og andre psykiske lidelser blir fratatt muligheten til å selvmedisinere, da er det enten Dr. Jekyll eller Mr. Hyde som kommer fram.

Filosofen Friedrich Nietzsche har et utsagn fra Beyond Good and Evil (Originaltittel: Jenseits von Gut und Böse), som, i min personlige tolkning av den noe omstridte engelske oversettelsen, går ut på at den som kjemper mot (indre) demoner, må passe på at man ikke selv blir en av disse demonene (les: tar til seg onde kvaliteter) i prosessen. I overført betydning kan vi tolke det som at, når man kjemper mot demoner konstant og over lang tid, så kommer man til slutt til et punkt hvor man ikke orker å stritte imot mer, eller man glemmer hvorfor man var så imot det til å begynne med. Dette er ikke helt ulikt det C.S. Lewis skrev i Prince Caspian i 1951, 65 år etter.

Det er vanskelig å si om Lewis var inspirert av den tyske filosofen eller ei, men med tanke på at Lewis var kristen da han skrev bøkene (til tross for at han var ateist fra han var 15 til 31) og Nietzsche var kjent for proklamasjonen ‘Gud er død‘, så skal jeg være forsiktig med å mene noe om det.

De norske oversettelsene av Nietzsche er helt krise, så dem viser jeg ikke til her, men vi kan være enige om at det nok helt sikkert sies best på originalspråket:

“Wer mit Ungeheuern kämpft, mag zusehn, dass er nicht dabei zum Ungeheuer wird.” (Nietzsche, 1886)

En liten, men nødvendig, digresjon for å illustrere litt av poenget under.

Det gruppene fra innledningen har til felles er at de begge har blitt klassifisert som en stor nok fare for seg selv eller andre at det må gjøres noe med. En så stor fare er de alle, at resepsjonen på avdelingen er avdelt fra rommet med en ekstra dør, et tjukt lag med glass som resepsjonisten må åpne fysisk for å snakke med pasientene, samt persienner de kan trekke fra, sånn at pasientene ikke kan se inn på dem som sitter på kontordelen bak resepsjonen.

En annen ting pasientene kanskje også har til felles er at de ikke vil være der. Hadde de ikke vært så desperate etter å komme seg ut av situasjonen de er i, så hadde nok mange snudd i døra.

Uansett.

Hun skynder seg som nevnt motløst tilbake gjennom rommet og går til neste venterom, hvor hun sitter i sikkert nærmere 20 minutter, mens andre rundt henne blir hentet av sine respektive behandlere og tatt med bak en lukket dør med kodelås. Alle blir ropt opp med fornavn eller etternavn og hun vrir seg i stolen og prøver å distrahere seg ved å lære seg noen spanske gloser med DuoLingo-appen.

Plutselig kommer det voldsomt rabalder fra et annet rom. Noe går i gulvet og hun hører roping. Så går alarmen. Med ett kommer det ikke flere behandlere ut for å hente noen, og de blir sittende i uvisshet mens alarmen fortsetter å ule. Ingen kommer å sier ifra om hva det er som skjer eller hvor de skal gå.

Etter en stund stopper ulingen. Bråket har også gitt seg. Når hun omsider blir hentet av en behandler, får hun vite at det var en av pasientene på det andre venterommet som hadde utagert.

Så lite er jeg verdt, tenker hun, at det ikke har noe å si hva som skjer med meg. Kankje tenker hun på det hun leste om Nietzsche for en mannsalder siden.

Det jeg ønsker å få fram her, er at det kan virke mot sin hensikt å dumpe alle psykiatripasientene sammen. Det skilles ikke engang på type rusmisbruk – rus er rus i Norge. For å sette det litt på spissen, så blir kokainsnortere, hasjrøykende ungdom og steroidavhengige plassert side om side med tunge heroinmisbrukere. Det er ikke positivt for noen. Det de har til felles er at de trenger hjelp. Det er ikke hensiktsmessig å få folk til å føle på mer utenforskap enn de allerede gjør. Det er heller ikke spesielt heldig å plassere psykiatripasienter uten rusproblematikk sammen med den andre gruppen.

Denne behandlingen av syke er ikke i tråd med å nå FNs tredje bærekraftsmål, om å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle.

Jeg kan forstå at mange med rusproblematikk har psykiske lidelser, men langt fra alle med psykiske lidelser har rusproblemer. På samme vis er mange i begge leirene belemret med høy intelligens – det kan man jo spekulere i at er grunnen til både egenmedisineringen og visse psykiske helsesymptomer – men på distrikspsykiatrisk sykehus blir man ofte behandlet som om man ikke er spesielt reflektert. Da hadde man vel ikke havnet i en situasjon hvor man behøver hjelp?

Det er vanskelig å forstå hvorfor systemet på død og liv skal plassere alle i samme bås. Og jeg forstår at mangel på midler kan være del av forklaringen. Men det finnes mange måter å løse problemet på. Man kan jo for eksempel slutte å gi statsstøtte til kirken, som ikke har vært del av staten Norge siden 2017.

På Regjeringens nettsider leser vi i en artikkel fra 7. oktober i fjor, at det i “statsbudsjettet for 2025 foreslås et rammetilskudd til kirken på 2,66 milliarder kroner” (Regjeringen, 2024). I samme budsjett ble det satt av 400 millioner til en opptrappingsplan for psykisk helse, noe som ble omtalt som en “historisk satsing på vår felles helsetjeneste“.

Jeg nevner for øvrig at Gravplassetaten er underlagt kommunen og at de kommunalt ansatte som jobber på gravplassene får lønnen sin derfra – ikke fra kirken gravplassen tilhører.

I følge Kirkens egne hjemmesider, så viste tall fra Statistisk Sentralbyrå at 61,7 prosent av Norges befolkning var medlem i den norske kirke (Den norske kirke, u.å.). Da er det vel på sin plass å minne om at 100 prosent av befolkningen kan bli psykisk syke, helt uavhengig av livssyn. Burde ikke det rettferdiggjøre en liten revurdering (les: revidering)?

Hvorfor skal man bruke milliarder på å restaurere gamle bygg og miljøskadelige gravplasser (dette kan du lese mer om på gravskog.no), når vi ikke har nok sykehusplasser eller bredt nok langtids helsetilbud til at folk kan få behandlingen de trenger for å bli ordentlig friske igjen?

Kirken er bare ett eksempel, selvfølgelig, men et viktig et. Kutt eller omrokkeringer i statsbudsjettet blir kanskje ikke så populært i visse kretser til å begynne med, men hele samfunnet kommer til å se god avkastning på en økonomisk investering og opprustning av psykisk helsevern på sikt.

Hvis politikerne er interessert i å satse på bedre psykisk helsevern, så må de begynne å se på pasientene som annet enn statistikk. Vi er alle mennesker med samme rett til et verdig liv. Dette endrer seg ikke når vi blir syke, hverken fysisk eller psykisk. Jeg har ikke noe behov for å nevne partiene jeg vet ikke har interesse av å vedkjenne seg at psykisk uhelse eksisterer, så jeg henvender meg heller til dem som har satt helse og omsorg på agendaen i forkant av høstens Stortingsvalg:

Tre av dem som er klare på hvordan og hvorfor de ønsker å oppnå sine mål for bedring av psykisk helsevern er Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti. Lenke til de respektive partiprogrammene ligger i forkortelsene under.

Hvordan skal vi løse dette, AP, MDG, SV?

En omveltning er på høy tid. Det er oss velgere som kan bidra til at vi får det bedre, så pass på at du har både hjernen og hjertet med deg når du avlegger din stemme ved valgurna i høst. Vi er så heldige å ha rett til å stemme i dette landet, så den retten må vi bruke med vett og andektighet.

Del gjerne dette innlegget med noen du synes burde lese det.

ap, kirkedebatt, mdg, necroslurry, nietzsche, politikk, psykisk helsevern, reform, stortingsvalg, sv

30th Jul 2025 0

På tide å omdefinere pårørendes rolle i behandling av psykisk syke

Drawing of child and two adults, within a red circle with a crossed line running through it

Det er ikke ofte jeg skriver på norsk, men siden det jeg skal ta for meg her er en atskillig større del av behandling av psykisk syke i Norge enn i Storbritannia, så blir det sånn. Inntil nylig var jeg heller ikke klar over hvor mange andre enn meg det er som har følt på samme problematikk, så nå vil rettferdighetsforkjemperen i meg at jeg skal ta bladet fra munnen. Jeg argumenterer for at en for snever oppfatning av hva begrepet pårørende betyr både kan ta og ødelegge liv.

Norsk psykiatrisk forening har en fantastisk interessant podkast, Psykiateren, om “folk,fag og forskning”. Som psykologiinteressert liker jeg å høre på en episode innimellom, for å få litt mer tidsaktuell innsikt enn det jeg fikk med meg som enkeltemnestudent for snart 20 år siden. Fra pasientperspektivet er det dessverre av og til ting som diskuteres eller nevnes som utløser uønskede følelsesmessige reaksjoner og/eller minner man har forsøkt å glemme. Et ord som dukket opp i Episode 38 – Overganger, likheter og ulikheter fremprovoserte en sånn reaksjon.

For øvrig er ovennevnte episode både interessant og balansert, med eksperter fra henholdsvis barne- og voksenpsykiatrien. Podkasten som helhet bærer preg av faglig dyktighet og integritet – ellers hadde jeg nok ikke giddet å høre på. Det er en podkast jeg er stor tilhenger av, så min hensikt er ikke å kritisere hverken foreningen, podkasten eller podkastens deltagere, men derimot å belyse det tilsynelatende unyanserte synet norsk psykisk helsevern har på pårørende.

Det er først og fremst i voksenpsykiatrien jeg opplever det jeg skal forklare under som et problem, siden min runde med BUP er fortrengt for lengst. Vi trenger ikke dvele ved akkurat det, men kan heller gå inn på noen nøkkelelementer jeg mener er viktige når man skal avgjøre nødvendigheten for involvering av pårørende og pårørendesamtaler.

Først kan vi definere hva en pårørende er. Det trenger ikke i alle tilfeller å være en forelder eller annen type slektning – det kan også være en omsorgsperson man ikke er i familie med, eller en nær venn. Helsedirektoratet definerer pårørende som “pasientens viktigste støtte”. Akkurat den definisjonen kan jeg stille meg bak. Dessverre virker det som om mange behandlere går ut fra at denne viktige støtten må være et familiemedlem.

Den som er psykisk syk vil ikke nødvendigvis si imot eller kverulere med behandler, i frykt for å miste retten til behandling. Om det er en reell frykt eller ei er revnende likegyldig.

Så, hvorfor er det nødvendig for noen behandlere å insistere på at den pårørende skal være noen man er i familie med? I Storbritannia spurte de ganske enkelt om det var noen man var trygg nok på til å føre opp. Altså vil man kunne påstå at det, for behandlere i Storbritannia, er pasientens ve og vel som kommer i første rekke. Om det er sånn at man hverken har venner eller familie, så maser de ikke noe mer om det. Sånn er det visst ikke i “velferdsstaten” Norge.

Bakgrunnen for antagelsen over stammer fra egne og andres opplevelser fra ulike behandlingssteder i Norge. Det disse behandlingsstedene har til felles er at de har vært den første instansen pasienten har kontakt med etter henvisning og omfatter altså ikke behandlere utenfor DPS.

Det var ingen konkret uttalelse som provoserte meg under podkastlyttingen min, men kanskje heller en tilsynelatende rask konsensus blant deltakerne og programlederen da de kom inn på emnet pårørende. I alle fall innledningsvis. Det var enkelt å få inntrykk av at den generelle oppfatningen var at belastningen på de pårørende er større enn for den som får behandling og at avlastning for de pårørende bør prioriteres. At det er slitsomt å være pårørende for noen som sliter psykisk. Hvis vi tar utgangspunkt i de tilfellene der pårørende er ensbetydende med familie, og at pasienten har normale kognitive funksjoner og er i stand til å gjøre rede for seg, så har jeg følgende spørsmål til det:

Hva når det er de(n) pårørende som i hovedsak har bidratt til at pasienten har blitt pasient? Hva med dem som ikke har pårørende?

For å sette det litt på spissen: Se for deg at noen som aldri i sitt liv selv har røyka sigaretter blir innlagt på sykehus med kols eller annen kronisk lungesykdom. Da er det vel ikke forelderen som mata dem med morsmelk som bestod av 50 prosent nikotin, tjære og tobakksrøyk som blir hensyntatt? Psykiske helseproblemer kan være like livstruende som fysisk sykdom, men blir ikke tatt på samme alvor.

Hvorfor skal pårørende få lov til å være med på inntaksintervju for psykisk syke barn og unge, og på den måten få sjansen til å styre samtalen, dersom de er uegnet som forsørgere? Personer i omsorgsrollen som har begått psykiske og fysiske overgrep vet ofte hvordan de enkelt kan få behandlerne over på sin side. Siden pasienten allerede er så langt nede at hen trenger hjelp, så er det tvilsomt at hen vil tørre å si noe som helst når hen innser/opplever det som om slaget allerede er tapt.

For voksne tilbys det pårørendesamtaler, som pasienten selv ikke er med på. Når det er snakk om personer med emosjonell dysregulering kan man enkelt se at situasjonen deres forverres betraktelig når de får beskjed om at den pårørende skal få snakke med behandleren deres uten at man selv får være med – det vil oppleves som direkte baksnakking. Og med tanke på at mange av oss har fått beskjed om at nærmeste pårørende kun kan være et familiemedlem, og ikke noen man i voksen alder kanskje har valgt som erstatning for et trygt familieliv, så skaper dette utrygghet og en følelse av mindreverdighet hos pasienten.

Det skal mye til for en voksen å søke hjelp selv. Det skal enda mer til å åpne seg for en fremmed. Når det man kommuniserer og tror man får gehør for viser seg å ha gått inn ett øre og ut et annet, så føler man seg enda mer hjelpeløs enn det man gjorde i utgangspunktet. Mange føler at de ikke fortjener hjelp, fordi de allerede kjenner på at de er en enorm belastning på dem man er glad i og samfunnet rundt seg. Å behandle noen på en måte som forsterker dette er rett og slett horribelt. Da vil pasienten også i mange tilfeller forsøke å maskere de mest ekstreme attributtene og symptomene hen har, for å gjøre det enklere for alle – inkludert behandleren – å fortsette livene sine uten den ekstra påkjenningen.

Selv føler man at man ikke har noen verdi for noen, når man gang på gang blir fortalt at andre er viktigere enn seg. Er dere med?

Jeg forstår godt at det å være omsorgsperson for noen som sliter fører med seg mange utfordringer. Men for at pasienten skal kunne bli bedre – og da også en mindre påkjenning etterhvert – så er man nødt til å høre på hva pasienten har å si. Hvis hen ikke vil at pårørende skal involveres, så må dette godtas.

Et slikt ønske kan komme av pasientens empati for de pårørende, eller det kan være at vedkommende ikke er en trygg person for pasienten. I voksenpsykiatrien bør det uansett være opp til pasienten selv om hen vil involvere andre. (En bakgrunnssjekk av dem som eventuelt navngis kan vel også lønne seg, før man går videre.)

Det at man må oppgi navn på pårørende i seg selv kan være triggende nok, for det er nemlig ikke alle som har noen de stoler på. Det går faktisk an å ikke ha venner eller familie. Og når man er psykisk syk, så er det jaggu ikke sikkert at man vil at de nærmeste skal vite om det heller.

Når de diskuterer familiearbeidets viktighet i podkasten, skyter heldigvis barne- og ungdomspsykiater Skogen Bauge inn at det med å skulle involvere hele familien må tas “med forbehold”, siden “ikke alle har en familie som vil være til hjelp for dem“. Denne viktige uttalelsen er poenget jeg ønsker å få fram. Og selv om episoden fokuserer mest på de positive effektene av å involvere familien, så kommer det fram at nyansene er der og at det er viktig å høre på hva pasienten har behov for.

Tatt litt ut av kontekst, siden vedkommende refererer til lytting til de involverte i prosessen rundt overgangen fra BUP til voksenpsykiatri, sier psykiater Lien at han tror “vi undervurderer i veldig stor grad, hvor viktig det er å lytte”. Nok en viktig refleksjon, siden lytting ofte kan bidra til bedre dialog, færre misforståelser og på sikt mer persontilpasset behandling.

Det er nødvendig her å nevne at podkastdeltakerne diskuterer overgangen fra BUP til voksenpsykiatrien, altså kontinuerlig behandling av en pasient som skal over fra én del av psykisk helsevern til en annen fordi hen har blitt myndig og fremdeles trenger oppfølging, og ikke spesifikt dem som har vært innom BUP og snudd i døra, for så å komme deisende tilbake i full fart inn i psykiatrien flere tiår senere.

Men uansett.

Jeg skulle ønske flere behandlere på inntaksnivå hadde kapasitet til å tenke like nyansert som deltakerne i denne episoden – da kunne vi eliminert noe som kan oppleves som en ekstra påkjenning for pasienten på et tidlig stadium i behandlingsprosessen. Det er fort gjort at det blir brukt mer tid på familiearbeidet, når man heller skulle brukt tiden på å bli kjent med pasienten og avdekke hvilke plager hen sliter med, utover det som har kokt over og boblet opp til overflaten og utløst en personlig krise. En psykisk lidelse kommer sjelden alene.

Det er uansett flott at dette kom fram i en såpass viktig og velprodusert podkast, som er lett tilgjengelig for både hvermannsen og fagfeltet. Hvis du vil sjekke det ut, så legger jeg inn lenker til nettsiden til Npf og podkasten under.

Hvis du er glad i å lese på engelsk, så kan du ta en titt på hva Eilidh skriver i bloggen også.

pasientproblematikk, pårørende, psykisk helse

15th Jul 2025 0